Saturday, May 05, 2012

Poeten som arkeolog

Mette Moestrup
Dø, løgn, dø
Digte, 173 sider
Gyldendal, 2012

Etter utallige besøk på landets skriveskoler og festivaler over det ganske land, kan vi trygt kalle den danske poeten Mette Moestrup for Norgesvenn. Hennes femte diktsamling byr ved første blikk på en overraskelse; det er spesielt å se Moestrups dikt kledd i en nådeløs, sort hardback, fordi de i seg selv er så rike på forslag til hva et dikt kan være, en generøs bevegelighet som har åpnet performancekunstinspirerte veier for flere generasjoner av interskandinaviske dikterspirer. Tilbake i 1966 ga Per Højholt ut diktsamlingen Show, og det er kanskje herfra, fra 60-tallets utadvente happeningkultur, at Moestrup henter noen triks (Moestrups band heter, ikke overraskende, She’s a Show), i hvert fall er det ofte de sceniske kvalitetene ved diktet hun tar fatt i, og på den måten har hun vært med på å utvide den glemsomme samtidas forståelse av hva et dikt kan gjøre.

Dø, løgn, dø er stiv i ryggen, men er samtidig også en taktil utgivelse, pakket inn i et stoffomslag og med papir i flere hvite og gule, melkeaktige nyanser, men det er sort, det hele; hun starter i et humør som ligger langt under null. Det er mye hardcore dødstematikk mellom permene, og døden popper opp i mange former: Helt konkret i suiten "Hvid mælk fra det onde bryst" hvor poeten er vitne til en kvinnes fall fra fjerde etasje, til de crazy-lallende kjærlighetsdiktene i delen ”Ladies first” som samtidig reflekterer over kroppens begynnende aldring. De showinspirerte strategiene som Moestrups dikt framviser, synes å ta skrittet ut i regulære hekseritualer, og man kan påstå at naturen virker mindre plastikkaktig denne gang og mer underjordisk, ktonisk: mørk, truende og ukontrollert, selv om maskespillet stadig er tilstede. For hun stikker raskt hull på den dystre tonen, det er som om Magica fra Tryll-masken sprekker og en ”mindre” stemme titter fram, de mange fjollete rimene [ses ikke i eksemplet] gir diktene – uansett hvor sinte – et oppføkket, skeivt og humoristisk preg:

Jeg sidder i et hul og klukler
så brysterne hopper og kønnet,
skrabet bar og blødende,
skraber bunden. Hullets
bund mod kønnets mund
er også en slags kys.
Og der kommer altid et lem
og en lem til. Op ...
op! Fucking faldlem.

To mulige sammenligninger kunne være Stig Larsson [arbitrær] og Sapfo. Sistnevnte fordi poeten så åpenbart er Sapfo-besatt, og har dedikert en hel suite til en mock-biografi om Sapfos datter Cleïs. Det hersker tvil om hvem og hva Cleïs er, skriver Sapfo egentlig om en kroppsdel? Dikterforskeren Moestrup konstaterer friskt: "Datter eller klitoris/ Så langt, så godt". Og Stig Larsson? Kanskje er det det grensesprengende grubleriet, de urene tankebevegelsene, en slags fruktbare, pseudovitenskapelige tankerekker som inkluderer alle sinnets pendelbevegelser. Det poetiske grubleriet kan kalles en ”falsk” vitenskap, men gjør samtidig narr av (og bruker!) den ”ekte” vitenskapen: Den poetiske tenkningen har lavere status, men den bruker til gjengjeld formen aktivt, som en del av tenkningen.

Grubleriet griper også inn i andre tekster, og på den måten blir diktene til litteraturkritikk. Dette skjer både i den kritiske kommentaren til den danske poeten Inger Christensens kanoniserte sonettekrans Sommerfugledalen (1991), i forskningen på hva eller hvem Cleïs er, og i den delen som utvikler seg til det rene grublemarathon, ”Ansigter i ansigter” – det er kanskje min favoritt, selv om den nesten går i sort og unnslipper min evne til å følge med, mens den raser av sted i en typisk sint, ertelystent crazy og superskarp tone.

Hvem er det som roper "Dø, løgn, dø"? Poeten opptrer her som arkeologisk myte- og historiekritiker, og et feministisk kor får artikluere seg om de sannhetene som graves fram, for eksempel om nazistenes bruk av myten om den egyptiske dronning Nefertitis skjønnhet. Som tidsreisende, anarkistiske demonstranter uttrykker koret bejaelse ("Klap klap klap") eller vilje til korreksjon ("Dø, løgn, dø"), og så videre. Det virker absurd å forsøke å snappe noen sitater fra de moestrupske ordtornadoer, men likevel:

Hitlers masseproducerede ansigt. En Hitler-klon, lige så grim som/ originalen, står og kopierer sit ansigt hver nat på nazismens monstrøse/ kopimaskine. DØ, LØGN, DØ.

Det er påfallende, men samtidig forståelig, at Moestrups kanskje beste – og mest politisk sinte – dikt i nyere tid ikke er inkludert i samlingen. Første januar i fjor publiserte den svenske forfatteren Mara Lee ”Nyårsdikt” i Aftonbladet, stilet til Moestrup, og diktet fikk seinere svaret ”Brev til Mara” – begge diktene har blitt publisert i forskjellige nordiske sammenhenger, og ”Brev til Mara” tar opp tråden fra Lee, som blant annet skriver om Sverigedemokraternas vei inn i mainstreampolitikken, og forsøker å analysere samtidens rasistiske tidsånd. Den poetiske samtalen er ikke med her, kanskje fordi den henvender seg til Lee i en svensk sammenheng, men det er likevel nok materiale å bite i som leser; Moestrups grublerier er hysterisk morsomme, vakre, ville og relevante.

Susanne Christensen, Klassekampen 5. maj 2012

No comments: